Skrivesperre

Jeg får ikke til å skrive på bloggen for tiden 😯 Facebook har tatt over med korte kommentarer på nyheter fra media, jeg får ikke til å skrive eget blogginnlegg om samme tema? Skjønn det den som kan 😯

Jaja, jeg får jo bare ha tålmodighet med meg sjøl ☺

Nå er det påskeferie for mange og jeg ønsker alle sammen god påske ☺

Sliten

Hvor mye skal en tåle noen ganger
Hva får noen til behandle andre som dritt, uten anger?
Hva har jeg gjort galt
Når det eneste jeg har gitt, er mitt alt?

Jeg er sliten og lei
trodde jeg fortjente litt respekt,
men den gang ei.
Kun mine mangler blir påpekt.

Det går nok over denne gangen også.

En historie som begynte som en kommentar

“Det er bestandig vondt å miste en av sine, enten to eller fire bein, fjør, pels, skall eller hud :-(
Jeg har mistet flere katter, den første het Gaupa, han lignet litt på ei gaupe, striper i stedet for prikker, da var jeg omtrent 5-6 år gammel og jeg husker at jeg var ute å ropte hver dag, veldig lenge. Jeg var voksen når neste katt ble borte, han het Emil og Runar og jeg fikk han rett etter at vi giftet oss :-) første gang han ble borte var når jeg var gravid med eldstemann, men da fant vi han igjen :-) Så forsvant han neste gang jeg var gravid, tre år etterpå, da forsvant han for godt :-(
Etterhvert fikk vi Puselill og hun fikk et par kull før hun ble sterilisert, en av de ungene beholdt vi, Pusur var en kosekatt uten like, han kunne ligge på ryggen i “evigheter” så vi kunne klø han på magen. Pusur ble kastrert og stelt med etter alle kunstens regler, men plutselig en dag var han borte (han var inne om natta) Vi mistenker at han sneik seg usett inn i en flyttebil hos naboen og ble med til Oslo, alt for langt for en pus som var bare så vidt over et år gammel :-(
Dette var min kommentar til Effjusikay sitt innlegg: Ett år siden

Mirakler skjer, noen kommer tilbake etter mange år på rømmen, men nå er det så mange år siden Pusur forsvant at det er liten sjans for at han kommer hjem :-(
Jeg har jo et par andre historier når det gjelder husdyr også 😉
Vi hadde ei pusejente når jeg var ca 10 år (hun levde lenge, men historien det er snakk om var omtrent da) hun måtte ha en eller annen tablett og det var den lokale dyrlegen som skulle gi henne den :-) Han var nok litt for gammel og uvant med katters reaksjon på noe som skal ned i halsen uten dem sin samtykke 😉

Det ble en del kloring på meg før han fant ut at han kunne bruke den store skinn/pels kåpen sin, en sånn som er semsket utenpå og masse krøllete pels inni, til å pakke inn katta når han skulle føre dette lange instrumentet med tabletten på enden ned i halsen på pusen vår :-)
Er det mulig at det kan finnes så mye drit i ei lita katte  😯 ?
Heldigvis havna alt inni jakka og på pelsen hennes. Hun forsvant ut døra som ei pil, hvorfor ingen hadde tenkt på å lukke den aner jeg ikke, men hun fikk i seg tabletten trur jeg, hun ble frisk i hvert fall :-)
Dyrlegen bodde rett borti nabolaget så hun kom hjem igjen til middag, men skulte på meg som om det var min skyld  :roll:

Neste historie er ikke like morsom :-(
Den handler om Klodrik, et marsvin vi fikk og som vi ble veldig glade i :-) det ble jo selvfølgelig mamma sin jobb etterhvert å passe på at han hadde mat, drikke og reint bur, men vi måtte utføre jobben sjøl mesteparten av tiden.

Jeg husker ikke hvor gammel han ble og heller ikke hvor gammel et marsvin kan bli, men Klondrik fikk en, for meg, tragisk død.

Han ble “sjuk” og måtte til den samme dyrlegen som gav pusekatten vår en tablett. Der fikk Klodrik en sprøyte og jeg fikk beskjed om at han nå var død, jeg kan ikke huske at det ble forklart noe mer rundt årsaken eller hvorfor, bare en konstantering av fakta fra en person som hadde null empati med ei lita jente som lurte på hva som var galt med Klondriken vår :-(
Jeg fikk en gammel skoeske til å legge han i for han var jo død ikke sant? men når jeg kom hjem og skulle se på han en siste gang før jeg skulle begrave han i hagen så lå det flere “skitkuler” i esken :-( i tillegg hadde han mistet flere tenner :-(
Hva i huleste var det den dyrlegen gav han  😯
Men heldigvis så klarte foreldrene mine å overbevise meg om at dette er normalt :-) (er det det tro ❓ )
Klodrik ble nå begravd i hagen, etter at foreldrene min hadde forsikret både seg sjøl og oss ungene at han virkelig var død :-/

Hva som gjorde at Klodrik måtte til dyrlegen for å få den sprøyta? Det er jeg ikke helt sikker på den dag i dag, men min lillesøster har innrømmet i ettertid at hun nok var litt for “hardhendt” når hun koste med han. Hun hadde egentlig ikke lov til å gå inn på vår andre søster og mitt sitt rom uten at vi var der :-/
Så Klodrik ble vel egentlig “kost” ihjel av ei lillesøster som den gang var omtrent 2 år :-)

Jaja…sånn kan det gå… :-)

http://effjusikay.bloghog.no/2014/07/04/ett-ar-siden/#comment-25016